Valpekull C

Etter lang tid er det på tide med en liten oppdatering om de små. Oppdateringer har måttet nedprioriteres til fordel for en del andre gjøremål som for eksempel å gi valpene nødvendig mat, ormekurer og kloklipp.

De små vokser og utvikler seg veldig fort nå. For et par uker siden åpnet  de øynene og begynte å gå så smått. Nå er de svært mobile, og labber rundt i valpekasa. Sist lørdag begynte vi å gi dem mat. Som man kan se på bildene sitter ikke bordskikken helt ennå. De hopper oppi matskolen med stor begeistring, og blir ganske grisete. Bertha er heldigvis flink til å vaske dem etterpå.

Ikke minst på grunn av at de spiser fast føde har vi droppet teppet i valpekassa – Bertha rydder ikke lenger så godt opp det som kommer ut i den andre enden, og de går nå rett på avisene. Det er litt glatt for dem, og de går av og til i spagaten eller spinner ganske kraftig med bakbena. Litt leitt når bakbena forsvinner til hver sin side når de har satt seg ned for å tisse litt, men det går som regel bra det også.

De har også så smått begynt å få besøk av venner og naboer. Ikke for mye foreløpig, men korte besøk av folk Berha kjenner går bra. Det er moro å se Bertha med stolthet viser frem valpene sine til sine venner! Nå kommer snart valpekjøperne og hilser å dem også – hvis de gleder seg har de min største forståelse for det!

Alle vokser fremdeles fort. På treukersdagen sist lørdag var alle rett under 3 kg, noe som er svært mye ut fra det vi har sett fra tidligere kull. Det blir spennede å følge med dem i perioden framover nå – mer leking, mer låt, mer av alt, og man kan se mer og mer av personligheten deres. Snart skal de ut av vaplkassa og få mer plass i en utvidet lekegrind i kjellerstua.

Det er to nytheter om valpene siden sist:

1: De har åpnet øynene. Etter forrige helg begynte de såvidt å titte ut, og nå er øynene ganske åpne mye av tiden. Det har jo ikke akkurat gjort dem styggere enn før - de er aldeleles nydelige der de blunker til verden :)

2: De har begynt å gå. De er litt vaklende foreløbig, men de begveger seg definitivt rundt på sine fire labber i stedet for å krype rundt på magen som de gjorde i starten. Foreløbig er de litt vaklevorne - rund rygg, halen rett ut og de strever litt med balansen. Av en eller annen grunn minner de meg om tegnefilm-dinosaurer jeg så sammen med Marcus på kino en gang på 80-tallet. "Lillefot" het filmen. Samme stilen, liksom :)

Ellers er det som før. Bertha er en flott mor, som ikke minst har vist seg som en solid melkeleverandør. Hun er også utrolig flink til å holde det rent i valpekassa. Har enda ikke sett møkk der - Berhta renser opp alt "på vei ut".

Om en uke skal de begynne med fast føde og utforske områdene utenfor valpekassa. Det er da jobben begynner for alvor for oss tobeininger, foreløbig kan vi nyte at Bertha ordner opp i det meste.

Nok prat, ta en titt på bildene i albumet, da ser dere hva jeg mener :)

På tide med å gi dere en liten oppdatering og presentere alle valpene.
I valpekassa er det stille og rolig, lite pip og skrik. Dette har nok sammenheng med at alle får rikelig med melk, og stort sett har nok med å spise og sove :) Men de vokser - fort!
En liten oversikt over dem, i rekkefølgen de ble født:

Valp 1: Hanvalp. Han er lett å kjenne igjen pga forholdsvis lange, hvite "sokker" og mye hvitt på magen. Fødselsvekten var 624 g. Han har virkelig tatt for seg i matfatet, og er nå tyngst med 1210 g. Dette er svært mye for en ukegammel valp, vi har i alle fall aldri opplevd noe lignende.

Valp 2: Tispevalp. Henne kjenner vi igjen på grunn av at hun har en antydning til hvitt halsbånd på den ene siden. Kjempesøt!. Fødselsvekt 593 g. Nå 1160 g. Også dette en kraftig valp.

Valp 3: Også hun en tispe. Har ingen spesielle tegninger, men har generelt lite hvitt på seg. Har en litt buttere og kortere snute enn de andre foreløbig, ser for meg at hun får et skikkelig bamseansikt etterhvert. Fødselsvekt 651 g, nå 1160 g.

Valp 4, Hercules: Den eneste med navn foreløbig, men vi har da noen navn klare til de andre også! Lett kjennelig med nakkeflekken. Denne blir mindre og mindre, så det er ikke umulig den forsvinner helt. Denne karen er litt mer urolig enn de andre, og vimser litt mer rundt i valpekassa. Han var tyngst ved fødselen (643 g.) Nå lettest med 1120 g. Han har likevel lagt godt på seg og er tyngre ved en ukes alder enn noen av de 14 valpene vi har hatt før. Det er bare i dette selskapet han kan regnes som en lettvekter :)

Jeg hadde tatt mange fine bilder, blant annet en del "portretter" av hver av dem. Som nevnt i fotoalbumet er de fleste av disse bildene tapt, men jeg tar noen nye og legger opp i løpet av helgen. Fine er de i alle fall!

Sitter ved siden av en fredelig valpekasse og er vitne til et av naturens undere – nyfødte spedvalper som dier i vilden sky. I går morges var jeg langt fra sikker på at vi ville få oppleve det denne gangen, da valpingen ble betydelig mer dramatisk enn vi hadde håpet.

Kl 03:10 i går gikk vannet hjemme i stua. I tro på at Bertha da var i gang ringte jeg sporenstreks til bernerjormor par excellence og vår gode venn, Toril Bråthen, som kom med en gang. Problemet var at Bertha ikke fikk veer som vi hadde håpet. Til tross for flere runder rundt kvartalet, heiarop og mas fra oss mennesker kom ikke Bertha i gang med å presse ut valpene. Til slutt skjønte vi at profesjonell hjelp var nødvendig og kontaktet Sinsen dyreklinikk. Først ble det besluttet å vente litt til, men utpå morgenen ble vi enige om å kjøre til klinikken for å få hjelp. Bertha ble undersøkt og det ble besluttet å starte behandling med oxytocin, et hormon som blant annet stimulerer sammentrekninger i livmoren. Etter en tid var Bertha i gang. Den første som kom var en nydelig hanvalp. Stor og kraftig. Deretter kom det to vakre tispevalper. Også disse i størrelse XL.

 Bertha koste seg med valpene i behandlingsrommet, diet og skrubbet dem som hun aldri hadde gjort annet. Det ble tatt et røntgenbilde, som bekreftet at det var en valp igjen.  Vi hadde håpet at veene skulle starte igjen etter en ny behandling med oxytocin, men Bertha hadde tydeligvis ikke krefter igjen. Etter behandling også med kalsium og ytterligere en oxytocin-injeksjon uten resultat var keisersnitt eneste alternativ. Dette ble gjennomført og den siste valpen ble tatt ut. I løpet av prosedyren hadde han fått fostervann i lungene, og virket livløs. Men hjertet slo, og som følge av et fantastisk teamarbeid fra Toril og dyrepleier Kjersti kom han seg! Et stort øyeblikk for alle da vi skjønte at han ville greie seg. Han var størst av alle, en kjempe på 643 gram. Veterinær Ingvill gav ham navnet Hercules, som han skal få beholde. Etter en så tøff fødsel strevde han lenge med å komme i gang og suge. Men jaggu ligger han nå her og koser seg, koblet på softismaskinen til mor.  Slik det ser ut nå er det godt håp at han klarer seg, og vil fortsette å leve opp til navnet sitt en god stund fremover.

Bilder kommer etter hvert, nå er fokus på å passe på de små og den nyopererte moren og lure seg til litt søvn innimellom – flere våkenetter kombinert med påkjenningen av at en kjær hund har det vondt tar på. Men tro meg: Disse valpene er bare helt nydelige!

En stor takk til personalet ved Sinsen Dyreklinikk, hvor vi tilbragte ca 12 timer i går. De viste en dyktighet, tålmodighet og og innsats som er langt ut over det man har rett til å forvente. Uten deres og Torils hjelp ville historien om Berthas valpekull vært svært trist. Nå er det (i hvert fall så langt) en flott solskinnshistorie!